Norsk / C1
Pannekaken
Det var en gang en mor som hadde sju sultne barn. Til dem stekte hun en tykk pannekake av melk. Den lå i pannen og hevet seg, så fyldig og fristende at det var en glede å se på. Barna sto rundt henne, og bestefar satt og betraktet det hele.
«La meg få litt, mor. Jeg er så sulten,» ba det første barnet. Det andre ba enda vennligere, og det tredje la til flere gode ord. For hvert barn ble bønnen lengre. Da det sjuende kom til, var moren både kjær, vakker, god, snill og søt. Alle ville ha pannekake, og alle gjorde sitt beste for å spørre pent.
Moren ba dem bare vente til den snudde seg. Egentlig skulle hun ha sagt «til jeg får snudd den», men slik falt nå ordene. Så lovet hun at alle skulle få, og ba dem se hvor tykk og fornøyd pannekaken lå der.
Pannekaken hørte hva som ventet, og ble redd. Rett som det var, snudde den seg selv og forsøkte å komme ut av pannen. Den falt imidlertid tilbake med den andre siden ned. Da den hadde fått steke litt på den siden også og var blitt fastere, spratt den ut på gulvet. Derfra trillet den som et hjul gjennom døren og bortover veien.
Moren løp etter så fort hun kunne, med stekepannen i den ene hånden og en stor skje i den andre. Bak henne kom barna, og til slutt bestefar, som haltet etter. De ropte i munnen på hverandre: Pannekaken måtte stanse, noen måtte gripe den! Men den trillet og trillet, raskere enn alle sammen. Snart var den så langt unna at ingen av dem kunne se den lenger.
Et stykke nedover veien møtte den en mann. Han ønsket den god dag, og pannekaken svarte på hilsenen.
«Kjære pannekake, ikke trill så fort. Vent litt, og la meg få spise deg,» sa mannen.
Pannekaken svarte at når den hadde sluppet unna moren, bestefar og sju skrikende barn, kunne den vel slippe unna ham også. Dermed trillet den videre, helt til den møtte en høne.
Hønen hilste like høflig som mannen. Hun hadde også den samme bønnen: Pannekaken måtte vente litt, slik at hun fikk spise den. Men pannekaken minnet henne om hvem den allerede hadde kommet seg unna. Nå var mannen også med på listen. Da skulle det vel ikke være noe problem å slippe unna en høne? Av sted trillet den igjen, som et hjul langs veien.
Så kom den til en hane. Etter at de hadde ønsket hverandre god dag, ba også han om å få spise den. Pannekaken svarte med hele oppramsingen: moren, bestefar, de sju barna, mannen og hønen. Hanen skulle nok heller ikke klare å stanse den. Den trillet videre så fort den orket.
Etter en lang stund møtte den en and. Også anden hilste og ba den senke farten for å bli spist. Svaret var like selvsikkert som før. Pannekaken hadde kommet seg unna alle de andre, så hvorfor skulle ikke det samme gjelde en and? Nok en gang trillet den av gårde.
Lenger fremme møtte den en gås, og senere en gås til, denne gangen en hann. Hilsenen og ønsket om et måltid gjentok seg ved begge møtene. Hver gang svarte pannekaken med den stadig lengre rekken av mennesker og fugler som forgjeves hadde ønsket å spise den. Den første gåsen ble føyd til listen før den andre fikk høre den. Ingen av dem holdt pannekaken tilbake.
Til slutt møtte den en gris. De ønsket hverandre god dag, men pannekaken begynte straks å trille videre så fort den kunne.
Grisen ba den vente. Den behøvde da ikke fare slik av sted. De to kunne gå i ro og mak og holde følge gjennom skogen, mente han. Der skulle det visst ikke være særlig trygt.
Det syntes pannekaken kunne ha noe for seg, og dermed fortsatte de sammen. Etter en stund nådde de en bekk. For grisen var overfarten enkel; han fløt uten vanskeligheter på vannet. Pannekaken kunne derimot ikke komme over.
«Sett deg på trynet mitt, så skal jeg frakte deg over,» sa grisen.
Pannekaken gjorde som han foreslo. Grisen gryntet og tok den i én jafs. Og ettersom pannekaken ikke kom lenger, er heller ikke fortellingen lengre.
English summary · includes the ending
A mother is cooking a thick pancake for her seven hungry children while their grandfather watches. When the pancake hears that the family intends to eat it, it becomes frightened. It turns itself over, cooks its other side, then jumps from the pan and rolls out of the house. The whole family runs after it, but it escapes.
On the road, a man, a hen, a rooster, a duck and two geese each ask the pancake to stop and let them eat it. Every time, it names those it has already escaped and rolls away again.
Finally, a pig suggests travelling together through a forest that he says may be unsafe. The pancake agrees. At a stream, it cannot cross, so the pig offers to carry it on his snout. It accepts, and he eats it in one bite. The story ends because the pancake goes no farther.
Adapted for Lejrbål from the credited source.
Read the source