Katten på Dovre

En mann fra Finnmark hadde fanget en stor, hvit bjørn og var på vei for å ta den til kongen av Danmark. Han kom til Dovre på julaften og oppsøkte en mann ved navn Halvor. Der spurte han om de kunne gi husrom til både ham og bjørnen.

Halvor svarte at de ikke kunne ta imot noen akkurat da. Hver julaften kom en hel flokk troll til huset og tvang familien til å flytte ut. Når de ikke engang hadde tak over hodet selv, kunne de heller ikke tilby andre det.

Den reisende lot seg ikke stanse av denne forklaringen. Hvis det bare var trollene som var problemet, kunne familien godt låne ham huset, mente han. Bjørnen kunne ligge under ovnen, og han selv kunne sove i siderommet. Etter at han hadde bedt flere ganger, fikk han lov til å bli.

Familien forlot huset, men først gjorde de alt klart til trollenes fest. Bordet var dekket, og de hadde satt frem risgrøt, fisk, pølser og annen god mat.

Snart kom trollene, store og små, med lange haler eller ingen hale i det hele tatt, og noen med svært lange neser. De spiste, drakk og smakte på alle rettene. Et lite troll oppdaget så den hvite bjørnen under ovnen.

Trollet satte et stykke pølse på en gaffel og stakk det bort mot bjørnens nese. ”Pusekatt, vil du ha pølse?” skrek det.

Bjørnen reiste seg med et brøl og jaget hele flokken ut av huset. Verken store eller små troll ble igjen.

Året etter var Halvor ute og hogg ved om ettermiddagen på julaften. Han regnet med at trollene ville vende tilbake. Mens han arbeidet, hørte han en stemme rope navnet hans inne fra skogen.

Han svarte, og stemmen ville vite om han fortsatt hadde den store katten. Ja, den lå hjemme under ovnen, fortalte Halvor. Dessuten hadde den nå fått sju kattunger som var langt større og sintere enn den selv.

Da ropte trollet at de aldri ville besøke ham igjen. Trollet holdt løftet: Siden har trollene ikke spist julegrøt hos Halvor på Dovre.